En dårlig romantisk komedie

 

Et evig rollespill i en dårlig romantisk komedie. Det er sånn livet til tider føles. Vi blir liksom lovet at så lenge vi er oss selv så ordner det seg. Men det er jo ikke sånn at du bare kan være deg selv alltid. Det kreves liksom samtidig at du er forskjellige versjoner av deg selv i ulike situasjoner. Personen som danste på bordet og brølte villt igår er ikke den samme personen som går på jobb mandagsmorgen liksom. Vi oppfører oss utifra miljøet vi befinner oss i. Jeg synes det er mongokomplisert og ser ut til å alltid ende opp i kleine situasjoner som følge av nettopp det.

For når miljøet ikke er så opplagt er det umulig. Det er ikke kult når du plutselig treffer en slektning på nach. Eller møter på sjefen når du da går walk of shame dagen etter. Du er ikke særlig høy i hatten når en ONS sitter ved bordet bortenfor når du er på date. Eller når du blir tatt på fersken av feil person. Når flere roller liksom kreves samtidig hvilken versjon skal du da være? Bare vær deg selv du liksom. Jeg føler meg like lurt hver gang jeg oppdager at livet er så mye mer komplisert enn det jeg ble lovet som liten. Nesten som når du liksom har bygget høye forventninger til en kinofilm som viser seg å være søppel.

Heldigvis er det likt for alle. Alle har vært på feil sted til feil tid liksom. Alle har måttet bortforklare seg.

Det er ikke sånn som det ser ut. Kremt.
Jeg er ikke sånn som du nå tror. heh.
(Iallefall ikke alltid. Kun når omstendighetene er tilrettelagt og det er greit)
FuckMyLife er et prakteksempel.

Om ikke der og da så er det jo i etterkant gøyt. morro.
Ja faktisk hysterisk.
Det er det som er så bra med romantiske komedier.

Kleinekleinesen fra kleineland

Mennesker er så rare. Det finnes så mange småkleine normer rundt det som kalles folkeskikk. Rett og slett kleine, påtatte høfligheter. Et eksempel som irriterer grenseløst er det der rare smilet i det du passerer en bekjent. Det kan egentlig ikke betegnes som et smil en gang. Du vet hva jeg mener. Det der motvillige halvgreiene hvor du presser ned lippene. De blir flate og stramme. Hyppig blant kollegaer. Det ser liksom litt sånn her ut.

En slags grimase. Ingen kler den. Ser helt jævlig ut. Vi nikker og grynter gjerne samtidig. Det er jo ikke rart folk utvikler sosial angst. For å være ekstra høflige later vi som om vi har dårlig tid. Det er så ubeskrivelig komisk. Sånn for liksom å klarere at ja, jeg ser deg og nei, jeg vil faen ikke slå av en prat. Så vi utveksler bare den her patetiske grimasen i stedet. Det værste med distriktsnorge må være alle de der bekjente som du sånn halvveis vet hvem er. Du vet ikke hvor du har de. Du bryr deg ikke heller. Da tyr mann gjerne til grimasen. Så ikke bare på jobb. Neida. Her må vi jammen meg gjennom det kleine ritualet på fritiden og.

Noen ganger blir trynet så påtatt at jeg føler jeg blir tvunget til å følge opp med ett obligatorisk hei. hvordan går det. Kleint som faen. Toppen av ubehagelighet. Det er ikke få ganger jeg absolutt ikke har vært i humør. Da fisker jeg etter mobilen i lommen i håp om å få unngå det. Gjemmer meg bak butikkhyllen. Kjære gud, la meg passere usett. Jeg nekter å utlevere det trynet og jeg driter så jævelig i hva han fra paralellklassen på barneskolen har gjort med livet sitt. Misforstå meg rett. Men så lenge han ikke lider noen nød så kan det vel være det samme. Jeg har til og med satset på at den det måtte dreie seg om ikke skal kjenne meg igjen og. Ser for meg at vedkommende bare skal stirre blankt forbi. Tenk så digg å få slippe. Det har til informasjon foreløpig ikke vist seg å være tilfellet.

Det er jo såklart i realiteten mer komplisert enn som så. Det finnes jo de der som ikke har sosiale antenner og nekter å lire av seg grimasen. De som haster forbi og gir faen i det hele. De betegner vi som rare. Eller Antisosiale. Til og med nerverak er de. Vi liker å sette merkelapper på de som våger å utfordre det der selvsagte.  Jeg tror nesten jeg beundrer de der rebellene med sin åpne likegyldighet litt. Også finnes det jo også de som er så falske at de faktisk gliser som faen og uansett bare MÅ fortelle deg hvor fantastisk flott de har det. De tar jo kleinheten til et helt nytt nivå. For min del kommer det veldig ann på dagsformen. Men jeg leker med tanken og inbiller meg at det gøyeste er helt sikkert å være irriterende falsk overfor rebellen som gir faen. Bare på pur, såklart 🙂

Every new beginning comes from some other beginnings end

 

Når du lukker en dør. Åpner det seg en ny verden. Det er rart det med faser i livet. Det er rart å skulle bli eldre i grunn. Folk vokser og ting forandrer seg. Det er vemodig å måtte forholde seg til. People you know become people you knew. Mennesket er en evig fornyelse. Jeg tenker ofte at jeg gjerne skulle ha vært i en av fasene bare pittelitt lenger. Barneskolen, Ungdomsskolen, Kopervik, Haugesund, Bergen.  Samtidig er det så fantastisk fint å få oppleve så mye forskjellig og møte så mange fargerike mennesker underveis. Det handler vel om det å gi seg mens leken er god. Akseptere at hver alder har sin sjarm.  Det hele dreier seg om å sette pris på det som en gang var, det som er og det som kommer til å bli. Vi er alle om det. Nostalgi er noe av det vakreste jeg vet om.

Når vi lever i øyeblikket er vi lykkeligest, når der og da er alt som betyr noe. Som når du ler så hardt at tårene triller. Når du brøler med selv om du ikke kan synge. Når du driter deg helt sinnskyt ut. Når du smiler for deg selv. Når du danser på bordet. Hopper høyt. Springer for livet. De gangene du bare er. Alikevell så er det først i etterkant at du har mulighet til å ta det for det det egentlig var. Mann ser det på en måte i en større sammenheng da. Jeg tror at livserfaring og visdom har noe med etterpåklokhet å gjøre. Det er kanskje nettopp av den grunn at det heter seg at mann lærer så lenge mann lever.

Jeg har lett for å bli nostaligsk når jeg er hjemme hos mamma. Tilbringer tid og deler minner sammen med de flotte jentene jeg har vært så heldig å få vokse opp med. Det er noe med det å trø i fortiden sin og veie den opp mot der du nå står. Har du noen gang tenkt på hvor uforutsigbar enhver skjebne egentlig er. Hvor mye små ubetydelige valg kan ha å si for hvor mann etterhvert ender opp. Veien blir virkelig til mens en går. Vi kan ikke annet enn å flire av det hele. Det vil heldigvis alltid være noen å flire sammen med. Som sagt, så er vi faktisk alle om det.

Follow my blog with Bloglovin

Keep your friends close and your enemies closer

Ved å sprenge en bombe sentralt i regjeringskvartalet og henrette 68 AUF-ere på sommerleir kort tid etter, tilkalte han hele Norges og verdens oppmerksomhet. I etterkant av den grusomme tragedien kan vi ikke annet enn å stille spørsmål rundt motivene som ligger bak. Jeg har stor sympati for følelsene som ligger til grunn for beslutningen om en boikott av Breivik. Samtidig er det noe i meg som sier at det blir feil å tie ihjel hele hans begrunnelse for terroren 22 juli 2011.

Selv har Breivik publisert et utfyllende terrormanifest hvor han forklarer sitt ekstreme politiske ståsted og ideologien som ligger bak. Det er viktig å holde ideoligen og handlingen adskilt for virkelig å kunne sette seg inn i hva som kan ha utløst hendelsen. Mange kriterier må være oppfylt for at en eller flere personer skal kunne la en ideologi utvikle seg til et hat. Et  hat som i ekstrimistens øyne rettferdiggjør det de måtte finne på av terror for å få uttrykk for nettopp det hatet. Breiviks manifest ble spredt som ild i tørt gress via sosiale medier lenge før tradisjonelle medier nevnte det med et ord. Dermed skapte han sin egen talerstol og hans forskrudde verdensbilde kom til syne. Desverre er det slik som erfaring tilsier at ekstremister når hverandre uansett da de deler noe som ikke kan betegnes som noe annet enn hat.

Det er et skremmende og omfattende problem at slike ekstremister har mulighet til å falle så langt utenfor sitt eget samfunn. De skaper sin egen arena og dermed får de muligheten til å dyrke sitt hat. Statsminister Jens Stoltenberg har sagt at vi som nasjon må svare på angrepet med mer demokrati og åpenhet.  Mange av oss føler sinne, hat, frustrasjon og forbannelse etter angrepet. Men vi kan ikke la de følelsene gjøre at vi ikke lytter til Breivik, avfeier ham som et ubetydelig monster og dysser ned hans meninger. Det er beundringsverdig av Norge som nasjon å ville svare med demokrati for ikke å la frykten utvikle seg til hat. Men vi må heller ikke la frykten få utvikle seg til fornektelse. Massemorderen angrep vårt demokrati og det politiske Norge. Terroren var en handling motivert av et forskrudd og ekstremt politisk ståsted. Som samfunn er vi nødt til å se hvilke meninger som ligger bak det han gjorde mot oss, for å lære av det. Det er viktig selv om det kan være hjerteskjærende, vondt og vanskelig. Vi må forstå for å kunne se og i fremtiden følge opp de som faller utenfor.

Det er ikke uten grunn at mann skal holde sine venner nærme, men fiender enda nærmere.

Hela livet ble en helg

Om 4 uker skjer det igjen. Som så mange ganger før. Eller, Iallefall 4 ganger før. Livet mitt skal snus oppned og på hodet. Det litt for behagelige livet jeg ser ut til å gang på gang ende opp i, skal endres. Jakten på å finne sin plass i verden er så vanskelig, iallefall for oss måndagsbarn. Men denne gangen, så skal det funke og gå etter planen. Prokrastinering, det å utsette og spore av, skal bli a thing of the past. Hanne the underyter no more!

Destinasjon London. For å begynne på Psykologi ved City, University of London. Det høres så fint ut synes jeg. Som om det skulle være det mest selvsagte i verden. Og det er det i grunn også. Men jeg har lært, det går jo aldri etter planen med meg. Tidligere har jeg også prøvd å begi meg ut på de mest selvsagte studier i verden. Men det har ikke funket. Forklaringer har jeg tusenvis av. Det er aldri noe problem å rettferdiggjøre sine egne valg ovenfor andre. Men det skjer som regel noe med sannheten da. Jeg har iallefall problemer med å være helt ærlig i mine argumenter overfor andre, og med det har jeg veldig lett for å lure meg selv i samme slengen.

Som kandidat nr 1 for tittelen måndagsbarn har jeg et problem med å skille drømmer i fra virkelighet. Bak et hvert hjørne ligger et potensiellt eventyr og når jeg først får en ide så er den altoppslukende. Når mann lever i mulighetenesverden så er det vankelig å holde fokus på relaiteten. Hverdagen, bringer med seg konsekvenser og rutiner, og hva er appelerende med å skulle forholde seg til det liksom. Og det er her problemet ligger. I drømmeskogen har hverdagen lett for å bli ødeleggende og truende. Så den unngår vi gjerne for enhver pris. Alt for å beholde den lykkerusen eventyrene skaper.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

For min del har det hele ført med seg mye morro. Mye humoristisk, men også mye stress. Det er langt enklere å forholde seg til en kontrollert forutsigbar hverdag, men også langt kjedeligere, vil jeg tro. I praksis har jeg gått fra økonomistudier til jusstudier til å lande på en jobb som nattevakt på en statoilstasjon. Døgnvill. Eurotrip. USA. Caribbean. Livet kan bli ganske villt for den som er villig. Det er morro å bruke sin siste tusenlapp på en helg på byen. Det er gøy å gå ut på hverdager og det er greit å ta taxi når mann da forsover seg til jobb neste dag. Som måndagsbarn blir mann etterhvert ekspert i å komme med unnskyldninger. Jeg sover en time til. Rydde kan vi gjøre imorgen. Mat har mann ikke tid til å handle. Regningene tar jeg neste uke. Mann lurer til og med seg selv tilslutt.

Etter noen år med la vida loca blir mann sliten. Jeg så at det jeg trengte var ikke det jeg ville ha. Og det jeg ville ha var heller ikke det jeg trengte lenger. Nå begir jeg meg ut på kanskje det største eventyret av de alle. Nemlig det å vokse og forhåpentligvis bli. Og ikke bare utad. Hodet skal ryddes. Ro skal finnes. Balansen skal bevares. Kanskje jeg kan ta sikte på å bli en Mandagsvoksen i London. Det hadde ikke vært så dumt. Spennende blir det uansett.